• Forum Cogito

Henning Næss i samtale med Petter Jørgen Omtvedt

Updated: May 14

Vi bringer her første del av Petter Jørgen Omtvedt fremstilling av Johan Wolfgang von Goethe (1749–1832) og hans bidrag til den holistiske tradisjonen. Samtalen foran i dette nummeret kan med fordel leses parallelt. Den andre delen trykker vi i neste nummer.

Gretchen er således den inkarnerte Kjærlighet fra Oven.

Goethe både regnes og ikke regnes til romantikken. Det avgjørende her er imidlertid ikke Goethes innordning i en bestemt åndsretning. Det er nok å slå fast at hans tenkning er preget av romantikken og den holistiske tradisjonen som romantikken var en viktig del av: Goethes kontakt med miljøet i Jena rundt Schelling og Schlegel hadde stor betydning for ham. Der fant han en god grobunn for sine tanker om naturens indre krefter, sin holistisk orienterte naturvitenskapelige tilnærming og forståelsen av at kunst og vitenskap henger sammen. Det betyr for Goethe at den holistiske tilnærming til naturen nok best kan uttrykkes gjennom diktning: Bruk av metaforer, analogier og bilder åpner best opp porten til en skapende natur – en natura naturans – i kontinuerlig bevegelse. Og er det noe som klart definerer Goethes og romantikkens hovedanliggende, så er det basisen i begrepet natura naturans.

Tanken om sammenhengen mellom diktning og vitenskap i romantikken blir imidlertid ofte misforstått i retning av at det gjelder den nyere tids naturvitenskap. Det er ikke tilfelle: For romantikken er både den vitenskapelige og poetiske tilnærmingen til naturen siktet inn på natura naturans, det vil si den skapende naturen. Den nyere tids naturvitenskap opererer imidlertid bare med produktene av natura naturans, det vil si naturen som natura naturata, mens den dikteriske og den vitenskapelige tilnærmingen til naturen i romantikken gjelder hovedsakelig naturen som natura naturans. Hos Goethe kommer det tydelig frem at naturvitenskapens viktigste anliggende er naturens innerste grunner, det vil si natura naturans. Erfaringen av natura naturans er imidlertid best mulig ved å gå i dialog med naturen og nærme seg den kunstnerisk: Den kunstneriske, samtalende og klangfulle tilnærmingen til naturen åpner best opp for innsikt om den, noe vi også har sett i antikken. For Goethe og romantikken er den moderne naturvitenskapelige tilnærming heller en hemsko enn en åpning til naturens innerste vesen. Og som Günter Altner sier – med henvisning til Goethes dikteriske tilnærming og Caspar David Friedrichs tanke om naturen som en membran vi erfarer våre følelser og lidenskaper gjennom – så ville det i dag være svært pinlig for genetikere å hymnisk besynge sine oppdagelser.

Det er altså for Goethe diktningen som best åpner opp porten til naturens innerste kilder. Da naturen som skapende kraft kontinuerlig er i bevegelse, vil ikke et objektivt og

begrepssterilisert vitenskapelig språk kunne fange inn bevegelsen i et invariant fiksert rammeverk, men det trengs de antydende glideflukter ut i poesiens metaforiske og analoge univers: I Heraklits ånd kan en bare antydende gå bak sløret som skjuler naturens innerste krefter og vesen. I tillegg til de mer «naturvitenskapelige» skriftene, som morfologien og fargelæren, så finner en mange og de fleste dypereliggende tanker Goethe har om naturen innerste vesen antydende og noe tildekket i hans diktning: Selv hans dikt Die Metamorphose der Planzen har en sterkere utsiende kraft enn hans prosa om samme tema. Faust – som han arbeidet med nesten hele livet – står imidlertid i en særstilling, og tar for seg nesten alle aspektene og temaene som han var opptatt av gjennom hele sitt forskende og utgrunnende liv.


Det sies at Goethe hadde Paracelsus som modell for skikkelsen Faust Motiver og tanker fra Paracelsus dukker i alle fall stadig opp i Faust. Det gjelder også for hans diktning generelt at elementlæren og alkymien danner en tankemessig bakgrunn, som igjen er viktig for å forstå hans metamorfosebegrep og hans naturfilosofi. Gernot Böhme sier i sin Goethebok at det er spesielt for Goethe at han transformerer alkymien inn i sin metamorfoseforståelse. Sine tanker om metamorfose henter han også fra en dikter som oldtidens Ovid – som var en av de første Goethe stiftet litterært bekjentskap med i sin ungdomstid, og som forble en inspirasjonskilde gjennom hele hans liv. Det var for Goethe også derfor naturlig at han utformet mange av sine mest sentrale tanker dikterisk. Vi lar Goethe begynne med å si noe om plantenes metamorfose:


«Enhver plante forkynner til deg de evige lover, enhver blomst snakker til deg tydeligere og tydeligere. Men hvis du dechiffrerer Gudinnens hellige ord, overalt ser du da, også i forandrede gestalter det samme: en sakte krypende sommerfugllarve, en livlig og beskjeftiget sommerfugl, i menneskets utvikling endres også gestaltene. Tenk også hvordan det spiret ut ifra det første møtets kilde mer og mer en hengiven tilvenning i oss, og hvordan vennskap kraftfullt florerte ut av vårt indre, og hvordan kjærligheten ga liv til blomster og frukt. Tenk hvor mange ganger snart den og snart den gestalten i stille utfoldelse låner ut naturen til våre følelser! Gled deg over dagens dag! Den hellige kjærlighet strekker seg opp til den høyeste frukt med samme sinnelag: Lik sikt på tingene, slik at gjennom en harmonisk anskuelse forbinder par seg og stiger opp til en høyere verden.”

Goethe prøvde i plantenes metamorfose og i sin tilnærming til naturen mer generelt å finne frem til urfenomenet eller arketypene, det vil si til naturens grunnleggende formtyper. Som Georg Picht sier, så betegner ordet «urfenomen» sentrum i hans naturfilosofi og helhetlige naturlære. Å kunne definere begrepet urfenomen eller å gi en fullgod forklaring språklig ved klare begreper, er for Goethe og for oss problematisk og vil nok ikke treffe det vesentlige: For «urfenomen» er ikke et begrep, men noe som viser seg slik det er, ut ifra seg selv, uten å formidle denne fremstilling ved hjelp av ord og begreper. Goethe bygger tanken om «urfenomener» på en umiddelbar anskuelse eller erfaring, som forutgår begrepsmessig tenkning. Tilnærmingen til urfenomener er altså ikke gjennom begrepsavklaringer, men gjennom kunstnerisk og dikteriske forsøk på å fange inn det som ikke kan sies i det klare logiske lyset. Georg Picht sier i den sammenheng:

Det usigelige, som kan vise seg hos dikteren og kunstneren før en projiserer det inn i innbilningskraftens fremstillingsrom, er urfenomenet.

Dikteren kan altså utforske og nærme seg naturens sannhet eller tingenes vesen i sin «upresise» og symbolske fremstilling mer treffende enn den vitenskapelige og begrepsklare tilnærmingen.

[1] Se blant annet Åsmund Brynhildsen sin innledning i Kristen Gundelachs gjendiktning av Faust, (Goethe, 1957). [2] (Böhme, 2005), S 51. [3] Se (Safranski, 2015) [4] Goethe: Metamorphose der Pflanzen. Utvalget hentet fra (Böhme, 1989), S.103. [5] (Picht, 1986), S.163. [6]Hvis du ønsker å lese resten av denne teksten kan du kjøpe et abonnement her >>

3 views

Forum Cogito – rom for kunst, filosofi, litteratur og samtid.

Org.nr: 979 632 029

Kontonummer abonnement 1254.05.19062

Kontonummer boksalg: 1254.06.06259  (begge i Cultura bank)

Adresse:

Forum Cogito

v/Ole-Kr. Krukhaug 

Dagaliveien 49

0783 Oslo

Kontakt:

Tidsskrift: tidsskriftet@forumcogito.no

Forlaget:  forlaget@forumcogito.no

  • Facebook Social Ikon