• Forum Cogito

«ONDSKAP ER KJÆRLIGHET SOM HAR GÅTT I VRANGLÅS» EN SAMTALE MED SARA OMAR


Dette intervjuet som Henning Næss gjorde med den kurdisk-danske forfatteren Sara Omar sto på trykk i Cogito 2/2018

Jeg står utenfor Aschehoug forlag, og venter på kurdisk-danske Sara Omar, forfatteren av romanen Dødevaskeren. Romanen handler om den kurdiske jenta Frmesk, og hennes vei mot å frigjøre seg fra undertrykkelse. De fleste skandinaver med litterære interesser har nok hørt om Sara Omar nå, da romanen hennes har gått sin seiersgang gjennom danske og norske medier de siste månedene. Mange har kanskje sett hennes portrett: To mørke og dype øyne i et ansikt som er preget av lidelse, men også styrke.

Jeg står på Sehesteds plass og venter mens solen skinner. Da kommer en liten dame mot meg over plassen. Hun er i følge med en fotograf og en ansatt fra Aschehoug forlag. Bak henne følger en tiggerkvinne, som tydeligvis har blitt lovet penger av forfatteren. Vi hilser og går inn gjennom døren på Aschehoug forlag. Tiggerkvinnen følger etter oss. Sara Omar avviser henne ikke. Hun stanser, og begynner å lete i vesken sin. Hun sier: «Jeg lovet denne kvinnen syv hundre kroner!» Til sist finner hun pengene og gir dem til kvinnen, men kvinnen får også en reprimande med på veien videre gjennom livet: «Nå må du få deg et arbeid! Lover du meg det?»

Tiggerkvinnen takker og nikker og lover at hun skal finne seg et arbeid. Så går vi inn på forlaget og setter oss ved et bord ved vinduet.

Dødevaskeren er en uhyre sterk roman om den kurdiske jenta Frmesk, som vokser opp i det nordlige Irak på åttitallet, i Kurdistan. Hun er ikke ønsket av faren fordi hun er jente, og står i fare for å bli drept. Hun er en pike med et spesielt kjennetegn på kroppen: Hun har kritthvitt hår på issen. Er hun elsket eller hatet av Allah? Romanen åpner slik:

10. august 2016: Skejby Hospital, Danmark:

«Khanda løber ut af huset. Hennes kjole er plettet af blod. Lige efter henne kommer faren. Hans ansigt koger af vrede. Han råber om den skam, der er slået ned midt i hans families skød. `Min ære er krænket`, brøler han. `Vores familie ligger i ruiner som husene omkring os`. Khanda skriger hæst. Hun prøvede bare cyklen, og blodet kom af sig selv. Hun er bange. Vil bare trøstes. Hun er bange for blodet, der plutselig løber ud af henne. Som tykt, rødt tis. Bange for faren, der eksploderede, så snart han så henne.»

«Han griber fat i hennes hår og tvinger henne ned på grusvejen. Flere folk samler sig. ‘Hun har jo bare cyklet’, råber en skinger stemme bag dem. ‘Skån våres datter. Skån henne, min mann. Vores lille liv’. Faren slår pigen hårdt og river henne tæt hen til sig. ‘Jeg kan ikke leve med en skændet datter’, råber han og trækker en kniv fri fra bæltet. ‘Allahu Akbar, Allahu Akbar, Allah er størst’, lyder stemmene omkring dem. Varmen er kvælende. Mændenes posede bukser klæber til huden. De tætvævede, sorte chadors damper om kvindenes kroppe. Hvisken og spredte tilråd. ‘Skån henne’, skriger kvinden bag dem igjen. Manden slår kvinnen hårdt i ansiktet, så falder hun om på veien. ‘Kravl inn i huset’, hvæser han. ‘Det er din skyld’. Kvinden kommer sig op og løber tilbage mod huset. (...) Faren bukker sig fremover og borer fingrene ind i hennes lange hår. Han rives hende hoved til sig, griber fat om det ene øret og skærer det af ved kraniet. Så det andet. Khanda ruller sig sammen på gruset. Hennes mor kommer løbende mot dem.»

Når denne romanen har vakt så stor oppsikt, skyldes det selvsagt det sterke temaet, men også at den har et sjeldent vakkert språk. I min anmeldelse av boken i mars-utgaven av Ny Tid, skrev jeg at boken er: «En velskrevet og smertefull roman, som fortjener alle priser den kan få.»

– Du er åpenbart en forfatter med et budskap? Spør jeg.

– Ja, sier hun. – Det er jeg fordi jeg har et ansvar.

– Og da blir du som forfatter et talerør for en undertrykt gruppe mennesker? Er det slik du ser på din rolle?

– Jeg er en forfatter som er et talerør for alle verdens samfunnsborgere som er tause, og som ikke har mulighet for å kjempe for sine rettigheter. Jeg har tatt utgangspunkt i det jeg selv har innsikt i, men Dødevaskeren har en global tematikk. Det finnes jo ikke kun undertrykte kvinner og menn blant det kurdiske folk, det finnes også undertrykte folk i Norge, i Danmark og i hele resten av verden.

– Tenker du at alle mennesker vil kunne identifisere seg med hovedpersonen, Frmesk?

– Det jeg hører, er at folk stadig relaterer seg til problematikken, og at de stadig identifiserer seg med romanen, sier hun. - Jeg hører at de føler at de som mennesker har et ansvar. Denne boken har jeg skrevet for at den skal gå ut og ruske i mennesket, uansett hvilken bakgrunn eller hvilken religion det enkelte menneske har. Det kan godt være at du som frigjort menneske ikke har disse problemene, men hva med din nabo? Hva med dem du ser ute på gaten? Hva med dine elever? Hva med dine pasienter som du møter på sykehuset? Hva med de menneskene som kommer til deg og ber om hjelp? Hvordan definerer du deg selv som menneske, hvis du ikke kan hjelpe dem? Og hvordan skal du overhodet kunne forstå deres problemer, hvis du ikke i forveien er blitt minnet om at det finnes mennesker med slike problemer? Om man har muslimsk bakgrunn, om man er fra det utsatte sosiale eller det konservative laget av samfunnet, så vil man jo straks kunne identifisere seg med problematikken. Men det betyr ikke at samtlige folk i Kurdistan undertrykker hverandre. Det finnes kurdere som er meget frisinnede, som er på like fot med alle oss andre, og som kjemper for å opprettholde sine hjem. Dødevaskeren berører temaer som er tabubelagte, som man ikke snakker om, men disse problemene finnes over alt.

– Hva med de som utelukkende leser romanen som en kritikk av religion, og som tenker at den ikke har noe med dem å gjøre?

– Dødevaskeren er ikke kun en kritikk av Islam. Den er også en kritikk av menneskeheten, sier hun. - For hvem er det i bunn og grunn som begår feil? Hvem er det som misbruker kvinner? Det er mennesket. Det er mennesket som undertrykker og tyranniserer, og som er med på å lemleste andre, og som stjeler friheten fra andre. Religionen er hjelpemiddelet til å kunne legalisere denne volden. Du kan jo alltid velge noe annet. Religionen tvinger deg ikke til å gjøre noe. Du kan velge. Du kan velge å ta kampen opp, men du kan også å velge å lese Koranen bokstavelig, og bruke den til å slå andre folk i hodet med. Du kan velge å være bokstavtro og følge den til punkt og prikke, og derfor aldri prøve å finne ut hva din Gud og din Allah krever av deg, og hva du krever av seg selv. Men du kan også velge det motsatte. Ja, jeg kritiserer jo alle jeg synes skal kritiseres, fordi jeg leser, jeg fordyper meg, jeg reflekterer, jeg tenker, jeg har sett, jeg har opplevd, fordi jeg har erfaringer med dette. Jeg er nødt til å peke på problemene der hvor de er. Jeg tar utgangspunkt i det jeg selv har erfart, men jeg stoler på at det jeg skriver også gjelder for noe større enn dette. Jeg stoler på at det jeg skriver om er universelt. Jeg er muslim, jeg er agnostiker, og ja, jeg kritiserer min religion. Den Koranen som jeg tillater meg å lese og sette spørsmålstegn ved, er også min Koran, Allah er også min Gud, og jeg undrer meg over dens fundament og dens tilblivelse, og jeg sier at her har vi noen problemer som vi blir nødt til å kikke en ekstra gang på, her har vi noe som vi blir nødt til å gjennomtenke og reformere.

– Jeg forstår. Når det står i Koranen, at «kvinnen er mannens pløyejord», så er vel det et relativt entydig utsagn?

– Når man leser sin Koran, må man ikke tolke den bokstavelig. Man skal begynne å tolke den mildere. Bare fordi det står at kvinnen er en manns pløyejord, og at mannen kan ta henne som han vil, betyr ikke det at de skal gjøre som det står.

– Kvinnene i denne boken er veldig redde?

– Her taler vi om kvinner som er analfabeter. Vi taler om kvinner som ikke selv kan lese deres Koran, om kvinner som ikke har kjent frihet, om kvinner som er blitt befalt å adlyde. Den gruppen av kvinner som jeg tar utgangspunkt i, den representerer det konservative lag av samfunnet. Jeg beskriver folk som er redde for det ukjente. Jeg har jo også et kapittel i min bok, der kvinner undertrykker kvinner. Det er en kvinne som sier «Takk Gud for at jeg ikke kan lese.» Det sier hun fordi hun er redd for forandring. Hva hvis det hun trodde var riktig, allikevel ikke er riktig? Det med å være redd for opplysning, redd for å utvikle seg som menneske, det forekommer jo ikke bare i de områdene jeg skriver om.

Sara Omar flyktet med familien fra Kurdistan til Danmark. Hun har siden studert statsvitenskap, og i dag kjemper hun for kvinners rettigheter i mange sammenhenger i verden. Men hun ønsker ikke å bare fokusere på de negative sidene ved sin egen kultur:

– Jeg kommer fra en meget rik kultur, sier hun. – Jeg kommer fra en kultur som består av mange kloke mennesker. Jeg kommer fra Midtøsten, hvor vi har noen av verdens største litterære talenter, noen av verdens mest begavede og beste poeter. Jeg vil at Dødevaskeren skal være med på å bygge opp Kurdistan. Jeg tror at mennesker kan utvikle seg. Gawhar, (Frmesks farmor og Rubars mor, red. anm.), er jo en person som gjennomgår en mental reformasjon i boken. På et tidspunkt mister hun sin tro, men til slutt finner hun en Allah hun kan være tvilende overfor. Og som hun samtidig kan leve med, uten å gi avkall på sin tro.

– De to kvinnene Frmesk og Darya, befinner seg på et hospital i Danmark, og de to er jo veldig gode venninner. De representerer jo to forskjellige syn på Koranen. Hvordan er det mulig at to kvinner som kommer fra samme kultur, har så ulike syn på Koranen?

– Darya er meget ung, og hun kommer fra en familie med sterk sosial kontroll, der hun blir psykisk presset til å lyve. Men hun føler et enormt ansvar overfor sin far. Så har vi Frmesk, som er en kurdisk Voltaire, eller en Rumi, og hun har lært at det lov å stille spørsmål.

– Hvorfor behøver ikke Darwesh, Frmesks morfar, å frykte for sitt liv? Han er jo Zarathustrianer? (Frmesk vokser opp hos sin morfar og mormor, fordi faren ikke vil ha henne).

– Han bor i et muslimsk samfunn, men han har allikevel klart å finne sin plass i dette samfunnet, fordi han er et opplyst menneske. Og når du er et opplyst menneske, vil du alltid finne ditt ståsted. Trifas mor, Hataw, sier at ord ikke betyr noe, men han er uenig. Darwesh kunne ha vært ateist, han kunne ha hatt en helt annen form for tro, fordi han tror på ordet, han tror på lyset, han tror at lyset er sterkere enn ondskapen, og han er Frmesks redningsmann. Han er en Voltaire, han også, et opplysningsmenneske, og han tror på fornuften. Han er ikke redd for å tenke før han sier noe.

– Hva er det viktigste kriteriene for at reformer i Islam skal kunne gjennomføres?Æresdrap får jo ingen rettslige følger?

– Det kommer an på hvor du bor. I Kurdistan har vi en hel kirkegård som kun tilhører kvinner som i samfunnets øyne ikke er noe verdt. Lovendringer har skjedd, men når det blir begått æresdrap, så er det ikke kun gjerningsmannen som står bak. I mange tilfeller er det en helt slekt, og ofte er det den svakeste som blir lokket til å begå handlingen. Det kan være kvinner, det kan være menn, men i mange tilfeller velger man den svakeste leddet, for det svakeste leddet kan skaffe seg sosial status og sosiale poeng ved å begå æresdrap. Jeg ønsker å diskutere hva ondskap er, og hva det er som får mennesker til å begå ondskapsfulle handlinger. Det viktigste for å reformere Islam er opplysning. At folket skal opplyses. Så det blir en selvfølge for dem å være kritiske overfor deres hellige bok og tro.

Sara Omar har blitt sammenlignet med Elena Ferrante, men man har også nevnt andre litterære størrelser i forbindelse med hennes bok, som Khaled Hosseini og Karen Blixen. I Le Monde ble hun sammenlignet med Simone de Beauvoir. Hun er den første kvinnelige romanforfatteren fra Kurdistan som på et internasjonalt plan har satt de aller mest tabubelagte temaene på dagsorden, blant annet lemlesting av kvinnens kjønnsorgan.

– Er du redd for å sverte din egen kultur?

– For meg har det vært viktig at jeg ikke generaliserer, demoniserer eller stigmatiserer. Jeg er interessert i å forstå hvorfor mennesker gjør som de gjør, og hvorfor de rike bruker makt som redskap for å rettferdiggjøre sine handlinger. For meg har det vært viktig å legge vekt på det psykologiske aspektet i dette. Jeg har hatt øyeblikk der jeg har vært sinna på de personene jeg har skapt, for jeg har skapt personer som har begått et æresdrap. Hvordan kunne jeg tenke de tankene? Dermed ble jeg mer og mer klar over at heller ikke jeg er et perfekt menneske. Mens jeg skrev, tenkte jeg: At du overhodet kan få deg selv til å tenke de tankene! Tenk å skape en person som går ut og begår mord!

– Da du begynte å skrive denne romanen, må du ha hatt en slags anelse om hva det ville koste deg, ikke bare å skrive den, men også å utgi den. Jeg skjønner ikke hvor henter denne styrken fra! Du må jo ha vært klar over at en sånn roman ville ta fra deg den sosiale friheten?

– Å skrive Dødevaskeren var for meg ikke et valg. å være forfatter var for meg et kall og ikke en drøm. Dødevaskeren skulle skrives. Hadde jeg ikke skrevet Dødevaskeren, så hadde jeg ikke vært i live i dag, jeg vet at det var det eneste valget som var reelt for meg, at det å være sterk var min eneste mulighet, og at å tro på meg selv var min eneste sjanse for å overleve. Jeg måtte finne mot i mitt hjerte, men jeg ville gjøre det med respekt, integritet og forståelse. Hele min grunn til å skrive boken er å inspirere mine medborgere, så de kan lære å lese Koranen selv, og på den måten lære å lese seg selv som mennesker. Skal vi snakke om problemene, så skal vi ta fatt ved roten. Frykten må aldri bli større enn sannheten, og den må aldri bli større enn et menneskeliv. I romanen er det noen diskusjoner om akkurat disse tingene: Kjærlighet kontra frykt i et religiøst perspektiv. Hvordan kan man elske den Gud man frykter? Gawhar frykter den Allah hun tror på, men når hun klarer å finne seg selv, klarer hun å finne en måte å gjennomgå den mentale reformasjonen på, som hun gjør at hun kan tørre å være seg selv. Det er nettopp det Frmesk ønsker: At hun og alle andre skal komme seg gjennom ondskapen. Gawhar vil jo gjerne elske sin Gud, og ikke frykte ham. Hvis man frykter noe, så kan man jo heller ikke ta det inn i sitt hjerte! Religion er litt som ekteskapet: Hvis du frykter din mann eller din ektemake, så kan du heller ikke elske vedkommende!

– Frmesk er jo et veldig ærlig menneske. Hun har jo vært gjennom enorme lidelser, både i form av dem hun har vært påført, og dem hun har vært vitne til. Hun fremstår jo som ufattelig sterk.

– La meg si det sånn: Jeg er stolt av Frmesk. Frmesk er en sterk heltinne, og en meget sterk kvinne. Frmesk klarer å tro på sitt indre jeg. Men hun har ikke heller sluppet ut av ondskapen, hele hennes fysikk gjør ondt, hennes psyke gjør vondt, men hun er et menneske som nekter å gi opp!

– I romanens åpning står det at du har tre valgmuligheter: Du kan inngå en kontrakt med omgivelsene og velge å være slave, du kan ta livet ditt, eller du kan bryte fri, bli synlig. Og det siste er nøyaktig hva du har gjort?

Sara Omar vil ikke snakke om seg selv. Hun gjemmer seg kanskje litt bak hovedpersonen i romanen, og snakker heller om henne. Men for meg er det sannsynlig at Frmesk er fiksjonsutgaven av forfatteren Sara Omar.

– Frmesk er en kvinne som er meget ærlig, og hun vet godt hva konsekvensene av hennes granskning er. Hun vet at hvis hun ikke kan hjelpe seg selv, så må hun enten begå selvmord eller drepes av en mann. Hvis hun befinner seg et sted hvor alt bare gjør ondt, og godtar det, så vil hun ikke være noe annet enn en skygge bak et slør. Men hun vet også at den eneste muligheten for at du kan slippe fri, ut av det fengselet du har skapt omkring deg, eller som andre har skapt, er å sprenge det. Koste hva det koste vil!

– Kampen virker bare så ensom, sier jeg.

– Hun er alene i den kampen, men hun tror på at kampen kan bli en felles kamp, og derfor sier hun til Darya, at hvis vi skal være frie mennesker, så skal vi kjempe, fordi hun tror på at når alle begynner å bryte tausheten, så kan du inspirere andre til å bryte tausheten. Og når du har gjort dette og andre gjør det samme, så blir det til en dominoeffekt, så blir dette normalisert. Det er faktisk ikke pinlig å fortelle sin historie, det er faktisk ikke så tabubelagt lenger å åpne sitt hjerte og fortelle sin lidelseshistorie.

Hun tar en pause. Drikker litt vann.

– Jeg skal fortelle deg en historie, sier hun. – Jeg var på et arrangement for kurderne i Danmark. Mange mennesker var dukket opp. Så var det var en mann som reiste seg opp og kritiserte min bok: «Det du har skrevet er ikke sant. det kan ikke være slik. Det er bare ikke mulig.»

– Han trodde ikke på det, rett og slett?

– Nei. Jeg respekterer alle som kan komme med en kritikk, for det er jo fra dette punktet debatten kan starte. For vi må jo kunne respektere hverandres uenigheter, og jeg prøver å svare på uenighetene. Men jeg fikk ikke sagt noe. For så reiste en kvinne seg i salen og sa: «Frmesk er også meg! Jeg har blitt seksuelt misbrukt!»

– Hvordan reagerte mannen da?

– Alle i salen begynte å kikke på hverandre. En annen kvinne reiste seg også! Hun sa: «I den basaren hvor Gawhar blir hånet, ble jeg utsatt for seksuelle krenkelser.» Så reiste enda en mann seg og sa: «I den basaren hadde jeg en butikk, og i den butikken så jeg hvordan kvinner ble utsatt for seksuelle overgrep! Jeg var øyevitne til krenkelsene!»

– Hvordan opplevde du det som skjedde og ble sagt i salen?

– Jeg ble jo rørt, jeg satt med tårer i øynene! Det som skjedde var at jeg ga ordet til publikum. Jeg satt og lyttet med, og faktisk reiste flere og flere personer seg opp, og jeg kunne merke på dem, at når de gikk ut derfra, var de alle sammen meget sterkt berørte. Men jeg kunne også å merke en stor lettelse i deres hjerter. Som om de hadde gått med en sten plassert i deres hjerter, som om de hadde gått med et sår på deres hjerter. Det krever et enormt mot for en kvinne å reise seg i en forsamling for å tilstå at hun har blitt utsatt for seksuelle krenkelser. Fresk startet den kampen helt alene, men saken har nå gått et skritt videre, og har utløst denne domino-effekten som jeg nettopp talte om.

Jeg er rystet og beveget. Jeg spør:

– Kan man si at din roman er en religionskritisk roman, en kvinnepolitisk roman, og at den er en Koran-kritisk roman?

– Den kan tas opp og diskuteres i alle mulige sammenhenger, sier hun. – For det første er dette posttraumatisk litteratur. Det gjør ondt, det hele, men hennes måte å bearbeide dette på, hjelper henne til å utvikle seg og frigjøre sitt indre.

– Du har selv sagt at dette ikke er en fiksjonsroman?

– Jeg har sagt at den er inspirert av virkeligheten. Men denne virkeligheten er ikke bare min. Denne virkeligheten er mye større enn Frmesk, den er en virkelighet som tilhører mange kvinner. Selvfølgelig har jeg hentet inspirasjon fra virkeligheten, men romanen behandler en global tematikk. Den finnes der ute. Frmesk kunne vært din nabopike, eller hun kunne vært piken son trekker på gaten.

– All lesning handler jo om identifikasjon, ikke sant? Liker du en bok, får du kanskje også lyst til å bli kjent med forfatteren?

– En forfatter som oppriktig skriver fra sitt hjertes dyp, vil alltid bruke noe av seg selv. Jeg tror ikke du kan være en vellykket forfatter hvis du ikke har en sterk historie å fortelle, eller hvis du ikke har levd et liv som for mange ikke er til å bære.

– Det er visse punkter i romanen som mørklegges. Frmesk befinner seg på et sykehus hvor det er en som studerer medisin, og den medisinstuderende er nysgjerrig på hva Frmesk har vært igjennom og hva hun har blitt påført?

– Det er ikke nødvendig å skrive det, sier hun. Det står mellom linjene.

Hun har rett. Når jeg leser romanen en gang til, ser jeg at det står der. Jeg går videre:

– Kurdernes historie danner bakteppet for denne romanen?

– Vi er statsløse. Hva har verden gjort for oss? Ingenting Vi kurdere har blitt brukt som kanonføde i krigene. Og det er på tide at vi også får vårt land og vår selvstendighet tilbake, hvor menneskerettighetene kan og skal opprettholdes.

– Støtter du væpnet motstand mot tyrkerne?

– Hvis du tenker du på kurderne i Tyrkia, og kikker inni i deres i fengsel, så finner du at en kjempestor prosentdel av de fengslede i Tyrkia er kurdere som har ytret seg om forbudte temaer. Kurdere som vil ha frihet. Kurdere som vil anerkjennes for deres språk, land og rettigheter. Kurderne blir skutt på gatene. Kurderne blir kidnappet. Våre kvinner blir voldtatt, våre barn blir plutselig borte, og plutselig finner man dem igjen i en pedofiliring. Man sier ikke engang at vi er kurdere, fordi vi har blitt arabifiserte, tyrkifiserte og iranifiserte! Erdogan er med på å tyrannisere oss. Han har vært i krig i Afrin-området, og jeg har oppfordret den danske utenriksministeren til å reagere på det. Men gjorde han det? Nei. Hvorfor gjorde han ingenting? For sånn er geopolitikk. Når den danske utenriksministeren, som har all verdens muligheter for å forkaste menneskelemlestelse i et land som er medlem av Nato, ikke gjør noe, da er det skammelig!

– Er du et politisk menneske? Er boken i så fall et politisk bidrag, og tenker du at det å skrive en roman er ditt viktigste våpen?

Dødevaskeren er mitt svar på mangelen på reelle menneskerettigheter i verden, og ja, den har et politisk aspekt, og ja, den har også et religiøst aspekt.

– I min anmeldelse av Dødevaskeren pekte jeg på det paradoksale i kurdernes sitasjon. Det paradoksale er at en rekke mannlige personer i boken både er undertrykket, men også selv er undertrykkere. Man kan jo bli noe deprimert på menneskehetens vegne: Hvorfor lærer ikke de som blir undertrykket å ikke undertrykke andre?

– Dette er meget universelt. Hvis vi går inn i den menneskelige psykologi, kan man spørre: Hvorfor er det slik at mennesker gjør ondt mot andre mennesker?

– Moderne teorier om ondskap går jo ut på at ondskap ikke er en metafysisk størrelse, men et resultat av sosiale prosesser?

– Jeg synes at ondskap kan defineres på veldig mange forskjellige måter, men det jeg har kommet frem til, er at ondskap er kjærlighet som har gått i vranglås, sier Sara Omar.

Jeg føler at samtalen med Sara Omar har vært meget sterk. Men jeg ønsker ikke å føle skam på min egne vegne, fordi jeg er hvit og privilegert. Jeg ønsker å bruke min privilegerte posisjon til noe positivt. Det føles bare så vanskelig, ikke minst fordi de privilegerte i Norge i mange år har påført seg selv skam ved å tolke seg selv som mindreverdige og undertrykkere, fordi de ikke er undertrykket selv. Sara Omar kan lære meg å være stolt.

Hun skal videre til intervju med NRK, og så bærer det videre til Litteraturhuset, til intervju med Inga Marthe Torkildsen. Fotografen tar bildet, og intervjuet er over. Sara Omar skriver en hilsen i mitt eksemplar av boken: «Kære Henning: Vil du tænde et lys, der hvor lyset kan tændes? God Læselyst. Kærlighed. Sara Omar».

God leselyst, ja. Man leser jo denne boken med høyst blandete følelser. Det er en god bok, men den gjør virkelig vondt å lese. Nå er den oversatt til norsk. Kjenn din besøkelsestid, kjære leser!

Av Henning Næss

#Samfunn #Litteratur #Debatt

82 views

Recent Posts

See All

Forum Cogito – rom for kunst, filosofi, litteratur og samtid.

Org.nr: 979 632 029

Kontonummer abonnement 1254.05.19062

Kontonummer boksalg: 1254.06.06259  (begge i Cultura bank)

Adresse:

Forum Cogito

c/o Knut Arild Melbøe

Hofsfossveien 24A,

3517 Hønefoss

Kontakt:

Tidsskrift: tidsskriftet@forumcogito.no

Forlaget:  forlaget@forumcogito.no

  • Facebook Social Ikon