• Forum Cogito

Weisheit wahrnehmen – anmeldelse

Updated: Jan 8




Forfatteren (Jostein Sæther) har bedt om en kommentar, men denne ble refusert av Antroposofisk selskaps tidsskrift-redaktører i så vel Sverige, Danmark som Norge.

WEISHEIT WAHRNEHMEN

Individuation und Kulmination

der Anthroposophie,

Essays, 198 sider, Jostein Sæther, tredition 2014

Problemkonservering

Jostein Sæther, f. 1954, norsk billedkunstner, designer, meditasjonslærer, blogger, forfatter og antroposof, bosatt i Tyskland, har begått sin fjerde bok. Den er utgitt på tysk, men ansatser til de ti essayene i denne boken finnes også i engelsk og norsk versjon på forfatterens hjemmeside, http://gamamila. blogspot.de. For øvrig er forfatteren kjent foredragsholder og kursleder i alle de skandinaviske land, foruten det tysktalende Europa. Dertil er han aktiv i flere forum på internett.

I denne boken aktualiseres en rekke spørsmål knyttet til antroposofiens historie og samtidssituasjon. Sæther tar opp Steiners omtale av en bevegelsens mulige ”kulminasjon” på slutten av det tyvende århundret og også spørsmål knyttet til den antroposofiske bevegelsens fremtid. Forfatteren søker å klargjøre spørsmål med hensyn til hvor vidt en slik forventet kulminasjon har funnet sted eller ei, og dertil hva slags muligheter antroposofien står foran, om den skal oppnå gyldighet og utviklingsbetingelser på veien inn i det 21. århundret. - Jeg nevner her noen av essayenes titler i forenklede, norske gjengivelser (som ikke er konferert med bloggen): ”Fra mysterievisdom til filosofi og antroposofi”, ”Antroposofi for 100 år siden og i dag”, ”Avskjed med den sekulære antroposofien”, ”Har kulminasjonen lyktes?”, ”Antroposofi på en prøvelsenes arena”, ”De moderne mysteriers nåløye”, ”Det individuelle mysteriedrama” og ”Fremtiden som verdensomspennende oppgave”.

Fra det første essayet, ”Sich oksidentieren” som vi vel kan oversette med noe sånt som ”Å la seg bli oksidental” (i motsetning til oriental), vil jeg trekke frem et par sitater, for å anskueliggjøre noe av det jeg opplever som en interessant men også temmelig problematisk grunnholdning knyttet til Jostein Sæthers åndelige egenart. Jeg velger altså det noe usympatiske trekk å foreta en slik symptomatisk lesning av enkelte utsagn, fremfor å gå inn på de enkelte essays. Jeg har full forståelse for at enkelte lesere heller ønsker en presentasjon og en drøfting av de sentrale kapitlene i boken, fremfor en slik symptomatisk lesning av forfatterens språk og tenkning, hvor jeg altså vil søke å komme inn på Sæthers åndelige egenart og på problemstillinger som denne egenarten etter undertegnedes skjønn reiser, når forfatteren skal besvare de ovennevnte spørsmålsstillingene. - Nå hører det med til historien at undertegnede har kjent og fulgt forfatteren fra 1981, også personlig, og mener således å ha belegg for at det er nødvendig å komme denne forfatterens særegne talent og hva jeg også vil betegne som hans personlige problemstilling inn på livet, fremfor å gå til hans syn på og løsning av saken, om vi skal nærme oss hva som her er vesentlig. Ja, jeg mener at denne Sætherske egenarten med den dertilhørende problematikken preger hans sakshåndtering såpass sterkt at jeg som anmelder ikke kan unnlate å gå inn på denne egenarten. - Av denne symptomatiske lesningen vil det i all enkelhet eller i hvert fall antydningsvis fremkomme et saklig belegg for hvorfor jeg velger å gjøre dette, fremfor det mer tradisjonelle og redelige, å gå inn på en drøfting av innholdet i de enkelte essayene.

I ”Sich oksidentieren” heter det seg: ”Wie können wir von den abstrakten, nur gedachten Begriffen zum Erleben des geistigen Horizonts der Idèen kommen? Wie können wir überhaupt etwas erleben, was jenseits unserer bisherigen Erfahrung liegt? Denn eine angebliche, geistige Wirklichkeit liegt letzlich jenseits des Weltbilds, das wir mit dem normalen Tagesbewusstsein hervorbringen”[1] (Hvordan kan vi komme fra de abstrakte, kun tenkte begrepene, til en opplevelse av den åndelige horisont som er knyttet til idèene? For en angivelig, åndelig virkelighet ligger i siste omgang bak det verdensbildet, som vi har frembrakt med den normale dagsbevissthet.”). – Ja, så sant, så sant! Men når jeg fornemmer meg inn i betydningen ved små detaljer i denne teksten, som der hvor det i ovenstående sitat står: ”Hvordan kan vi komme fra de abstrakte, kun tenkte begrepene til …”, så aner jeg en slags undervurdering av tenkningens betydning for så vel den historien som er nevnt i og med titlene ovenfor, som en undervurdering av tenkningens betydning for de presente og dertil nevnte, mulige forestående prosesser på ”… prøvelsenes arena”. Jeg aner en undervurdering av tenkningens gyldighet for den allmenne sivilisasjonsprosessen og den eller de kultur- og samfunnsdannelser vi alle står inne i, selvsagt på hvert vårt vis og da nettopp i kraft av vår åndelige egenart, vår tenkning. - Og når det så, et par sider senere, handler om hvordan man kan komme fra idèer og forestillinger om åndelige virkeligheter, ved å se på idèene og forestillingene som hypoteser[2], slik at vi øvende kan komme frem ”til en umiddelbar opplevelse” av ”tidligere liv, skjebnens virkning fra liv til liv, naturvesen, engler, Mikael, Kristus og de høyere hierarkier, livet mellom død og ny fødsel” osv, osv, for eksempel ved hjelp av Steiners såkalte ”karmaøvelser”, så opplever jeg en forsterket neglisjering av den betydning som tenkningen uvegerlig har for eksistensen, for eksistensjeget og dets operasjoner i den kollektive, sosiale og sansbare verden. Enten vi går aktivt inn i tenkningen og utdanner den eller ei, enten vi kultiverer vår tenkende bevissthet slik at det operative jeget kan tilflytes et gunstig og tilsiktet liv ved tenkningens nåde eller ei, er det med den tenkende bevisstheten at vi er virksomme og operative i verden. Og det er gjennom en utdannelse av vår tenkende bevissthet vi kan tilrettelegge for hvordan høyere virkeligheter kan komme til gyldighet på gagnlig og sunt vis i hverdag, livsutfoldelse og samfunnsdannelse. – Til syvende og siste er det kun gjennom en opptrening av tenkningens og bevissthetens evne til skjønn og dømmekraft at de nevnte høyere virkeligheter kan komme til adekvat og gavnlig gyldighet. Og en slik sunnhetens adekvate og gavnlige gyldighet kan med fordel øves frem ved å trene omgang med og håndtering av antroposofiske termer og idèer, som de ovenfor nevnte, men om så skal skje, må jeg være herre i eget hus. Jeg må sørge for at det ikke er dèt som holder på med meg, fremfor at jeg holder på med dèt. – Og nettopp i det punktet ligger mye av den problemstillingen skjult, som Jostein Sæther har antydet med sine titler. Men i det punktet tror jeg imidlertid det er mulig å foreta en snuoperasjon, ved at det smies en nøkkel til et mulig gjennombrudd for den etablerte antroposofien og antroposofiske bevegelsen, ja, i det minste for å sette bevegelsen i posisjon. Jeg tror en slik tenkningens nøkkel er nødvendig om bevegelsen skal lykkes som en mulig ny avantgardisme på veien inn i det enogtyvende århundret. - I mangt fortoner altså Jostein Sæthers anbefalte medisin seg, i mine øyne, som sammenfallende med hva som har aktivert problemet, med bevegelsens teosofiske førstekapittel. Jeg er redd den sætherske medisinen rett og slett vil forsterke det foreliggende. Her vil ikke det homeopatiske prinsippet om at likt opphever likt, komme til gyldighet.

For undertegnede fortoner Jostein Sæthers åndelige egenart seg som en gammelmodig og speilende platonisme som i dag er utilstrekkelig og som må sies å ha gått ut på dato. Vi befinner oss alle nå på en vei, gjennom samtiden, hvor eksistensen intensivt ber om min eller vår alles særegne deltagelse, og denne eksistensens spørsmål imøtekommer vi ikke med annet enn hva jeg/vi selv yter gjennom vårt eget skjønn og vår egen dømmekraft, som medaktører i dialog. Det er gjennom utvikling av et skjønn og en dømmekraft som også har en iboende gyldighet som dialogisk kompetanse vi nå har mulighet til å skape oss selv og den åndelige virkelighet vi sikter mot å representere som jordiske mennesker. Og det er kun gjennom en slik kompetanse vi kan øve medisinsk innflytelse i de situasjonene hvor vi til enhver tid måtte befinne oss. – Jostein Sæther later til å ha sett noe som er vesentlig, men det sette og opplevde har overtatt der hvor han selv kunne vært ekstraordinært skjerpet til stede.

Ole Harald Dahl

[1] Se side 16.

[2] Se side 18 og 19

#Litteratur #Debatt

21 views

Recent Posts

See All

Forum Cogito – rom for kunst, filosofi, litteratur og samtid.

Org.nr: 979 632 029

Kontonummer abonnement 1254.05.19062

Kontonummer boksalg: 1254.06.06259  (begge i Cultura bank)

Adresse:

Forum Cogito

v/Ole-Kr. Krukhaug 

Dagaliveien 49

0783 Oslo

Kontakt:

Tidsskrift: tidsskriftet@forumcogito.no

Forlaget:  forlaget@forumcogito.no

  • Facebook Social Ikon